For litt sida fikk jeg et spørsmål på mail om hvordan jeg trente hunder og hva jeg tenkte om hundetrening, og her er mitt svar på det. Mange tanker og meninger, og dette er ikke et innlegg som har noen faglighet som er begrunnet gjennom sitater, men det er mine oppfatninger gjennom et nå forholdsvis langt liv med hund, og med hund som hovedinteresse. Det er et lite sammendrag av det jeg har fått erfaringer med.
I mitt nå 25 årige liv som hundeeier så har jeg også vært vitne til alle endringer som har skjedd i hvordan man både tolker og hva man nå vet om hunder og hvordan de lærer.
For 25 år siden hadde jeg mitt første møte med hundeklubb og hundetrening. Jeg husker vi gikk etter hverandre i ring og var vi mange så gikk vi i to ringer utenpå hverandre, som når vi er mange som går rundt juletre. Det var ikke snakk om at man skulle trene slik at hundene fikk mulighet til å takle forstyrrelser eller for at hundene skulle lykkes. Alle gjorde det samme, og satte ikke hunden seg på de 10 sekundene man hadde tilgjengelig før vi ble kommandert framover igjen måtte vi ha en løsning klar, så for å få til det så trykte vi alt vi kunne på hundens kryss og stort sett så satte den seg eller den rygga og spente ryggen.
På den tida skulle man også vise hvem som er sjefen. Man skulle jo ta ulvemors sted og det var om å gjøre å være så bestemt at hunden visste at den burde lystre eller...Ja ellers så ble den lagt i bakken, ned på rygg, tatt godt tak i munnvikene på og stirret i øynene, klypt i sida, løfta i nakkeskinnet eller i halsbåndet, noen slo og noen ga de et spark m.m. Jeg orker ikke nevne mer for jeg får helt vondt..Det var hardhanda som var oppdragelsesmetoden.
Men hva kunne vi om hund egentlig? Behøver man være så veldig intelligent, og hundefaglig for å bruke våre muskler og vår kraft? Trenger man så veldig mye kunnskap om hund for å løfte en hund opp i nakkeskinnet eller holde den oppe i lufta til den roer seg på grunn av den foreksempel utagerer? Hadde man kunnet mye om hund og anatomi så hadde man vel i det siste forstått at hunden også har pusterør og man kan selv tenke seg om noen skulle holde oss opp i lufta ved hjelp av et bånd rundt halsen. Man prøver å blidgjøre de som holder til å slippe slik at vi kunne få oksygen...Jeg ville også ha forsøkt å blidgjøre hunden min om den kom og beit seg fast i nakkeskinnet mitt om jeg ikke var rask nok med maten, eller jeg nekta den å stjele mat fra bordet...Inntil jeg kunne gjøre noe mer konkret så hadde jeg nok forsøkt å føyet den ja!
Jeg husker godt når endringen kom for min del. Det var på slutten av 1990 tallet, og jeg oppdaget et blad som hette Canis ved en tilfeldig. I dette bladet tok de opp mye jeg aldri hadde hørt om før. Der stod det mye om læringsteorier, forsterkninger og straff...Men her stod det om positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff og negativ straff. Det stod om shaping og klikkertrening...Jeg gikk plutselig inn i meg selv, og tenkte: Ja men dette stemmer jo, det er jo dette som skjer når jeg trener hund. Hunden min reagerer jo på disse tingene og jeg begynte å prøve meg fram med den hunden jeg hadde på det tidspunktet, Roger. Det fungerte på Roger. Roger ble veldig gira og sammen så elska vi å trene med shaping, positiv forsterkning og tilliten vokste i takt med samarbeidet. Vi ble et team vi to, et team i tykt og tynt.
For å bruke litt tid til å forklare disse ordene jeg nevnte over her så er det kort fortalt.
Positiv forsterkning=hunden oppnår en gode ved å gjøre det du ber om. Feks godbit eller en leke.
Negativ forsterkning=man gjør en atferd for å redusere eller slippe ubehag.
Positiv straff=når hunden gjør noe du ikke vil den skal gjøre påføres den en smerte, eller et rykk osv
Negativ straff=hunden oppnår feks ikke belønning. La oss si vi trener sitt og hunden vil ikke sette seg, da vil godbit eller leke holdes tilbake.
Shaping=man avventer til hunden tilbyr en atferd man vil ha og belønner. Man leder altså ikke hunden til å gjør det man vil.
Klikkertrening=man benytter en liten plastdings som gir fra seg et lite klikk. Når hunden viser den atferd man ønsker klikker man og belønner. Veldig fint for å få hunden til å raskt forstå hva man ønsker.
Når jeg trener hund benytter jeg meg av positiv forsterkning (ps) og negativ straff (ns). Jeg bruker også innimellom shaping eller bare klikker. Oppstår det nødstituasjoner benytter jeg meg av positiv straff. Jeg står ikke å ser på at hunden min biter noen eller at den kan løpe ut i veien foran en bil. Da rykkes det i båndet eller det som behøves. I trening sammenheng, om det er nylæring eller avlæring benytter jeg meg av pf og ns.
Jeg har tatt et valg etter å forsøkt begge metoder...altså både hardhanda og mjukhanda, og jeg er i ikke i tvil. Mjukhanda skaper et mye bedre samarbeid, og triveligere samvær med hunden, enn det hardhanda gjør. Det å måtte gå å hele tida være på tå hev for stoppe/korrigere hunden pga at den gjør noe feil er så mye slitsommere og skaper et mye mer negativt forhold og samvær enn om man i det daglige kan fortelle hunden at "det vil jeg ha mer av" "fortsett med det"!
Det er en kjensgjerning at bruk av straff kan fort bli veldig situasjonsavhengig, og om man feks rykker i båndet for å få hunden til å lystre, så kan det fort bli båndet hunden lystrer og ikke eier. Vi ønsker vel stort sett hunder som lystrer oss også uten bånd?
Det er også en kjensgjerning at en hund som feks utagerer, forsterker seg selv, den får negativ forsterkning hver gang den ber en annen hund om å holde avstand. Vi vet at forsterkning øker muligheten til at det skjer igjen. Det er derfor vi bør trene en utagerende hund i en avstand til det den utagerer på som hunden takler. Vi vil jo helst trene en hund til å bli bedre, ikke verre når vi trener med den. Vi vet også at å påføre en hund smerte fort kan sette hunden i tanker at det som skjer akkurat der er virkelig farlig det gjorde vondt. La oss si det slik at en hund ligger på gulvet ved siden av et barn, en voksen går forbi og tråkker hunden på halen ved et uhell...Det er en stor mulighet at hunden kan forbinde den smerten med barnet...og heretter bli usikker rundt små barn.
Det er også mye snakk om lederskap og domianans. Jeg vil påstå at jeg har lederskap mot mine hunder. Det er jeg som bestemmer når de skal få mat, når vi skal på tur og hvor vi skal på tur. Noen ganger så går hundene først ut døra, noen ganger går de bak meg på tur, men det er jo en kjensgjerning at de er mye bedre jegere enn meg. De er og mye raskere enn meg. Så får meg er det ingen kamp om lederskapen med mine hunder, for det er jeg som styrer livet til mine hunder det er jeg som har nøkkelen til det som skjer.
Dominans er et personlighetstrekk for meg, men er det en av oss i vår flokk som er dominant så er det meg. Det er jo jeg som hele tiden bestemmer hva vi skal gjøre. Jeg går selvsikker rundt og bestemmer hva vi skal og når.
En dominant hund lager sjelden bråk, den viser med hele kroppsholdningen sin at de har kontroll i ulike situasjoner. Min erfaring er at det er de usikre de som lager bråk eller utagerer.
Jeg og mine hunder kommuniserer på hver vår måte, men vi forstår hverandre. Har du merket det med din hund?
Hva er vakrest og se på: En hund som logrer og viser med hele sin kroppsholdning at den elsker det den driver med og gjør den feil så logrer den like godt? Eller er det hunden som går ved siden av sin eier, noen ganger logrer den, andre ganger viker blikket litt og gjør eieren en brå bevegelse så støkker den til og viker unna?
Jeg vet hva jeg synes er vakkert og det er når en hund tørr å gjøre feil, når den tørr å ta seg ei jubelrunde og si på sitt hundespråk "jeg har det skit kult"!
Vi vet nok alle at det er en del som gjerne vil ha "quick fix" i hundetrening. Men finnes det? Etter min erfaring nei...I både nylæring og avlæring må vi regne med å bruke god tid, men vi vil jo se forbedringer om vi trener riktig, vi vil helt sikkert også se forbedringer om vi trener feil, men ved feil trening er det stor sannsynlighet for at treninga plutselig stopper opp. God tid og trening i ulike settinger, steder og miljø er lurt å tenke på.
I trening med hund er det aldri hunden som gjør feil, hunder gjør ikke noe galt i treningssammenheng. Det er alltid vi som gjør feilen, alltid vi mennesker. Det er ikke hunden som trekker i båndet sitt skyld at den trekker, og det hjelper lite å irritere seg over den når det er vi som ikke har giddet å lære hunden å gå fint i bånd. En hund som stikker av er ikke skyld i det sjøl. Det er vi som ikke har klart å finne riktig metode for vår hund for å lære innkalling. Etter å ha hatt en del hunder vet jeg nå at det som fungerer på en hund ikke automatisk fungerer på en annen hund. Vilje til å prøve ulike fremgangsmåter gjør også sannsynligheten større at det lykkes på akkurat den hunden. Så når vi har feilet i innlæring da må vi tenke nytt! "Don`t blame the dog for human mistakes"!
.jpg)
