Anne-Mette og frostebikkjenes blogg: En oppsummering av 2011

Enda et år har gått og tida for å oppsummere Frostebikkjenes 2011 er inne. I den anledning kommer en jo ikke fra at flokken er ca 40 % større nå når 2011 snart er slutt i forhold til hvordan det var når 2011 begynte ;)

En av de siste dagene i januar fikk vi en telefon om vi kunne hjelpe å omplassere en liten dvergpuddel jente. De som hadde ho kunne ikke ha ho og de sleit både med å få tida til å strekke til og at frøkna ikke var reinslig. Vi gikk i tenkeboksen og tok i inn i flokken for å se hvordan dette ville gå. Inn i flokken kom den mest perfekte hund jeg noen gang har møtt. Rolig, kjælen, lydig og snill som det lammet ho ligner og så reinslig som ho kan bli ;) Det frøkna behøvde var nok rutiner og trygghet. Vi har hatt stor glede av denne lille 4 kg lette jenta siden først i februar, og mer vil garantert komme. Ho har vel ikke møtt noen som ho ikke har smelta hjerte på, vet ikke hvor mange som har sagt at hadde alle hunder vært slik så ville de også hatt hund ;) Ronja kom inn her på et tidspunkt da vi visste at flokken skulle utvides i løpet av året. Planen var lagt for lenge siden at det skulle komme ei irsk setter jente.

Så på 27. juni, vår bryllupsdag, ble hele flokken putta i bilen og vi dro mot Gøteborg og kennel Dubliner. Der skulle vi hente vår lenge etterlengta valp. Frøkna som var valgt ut til å flytte til oss var Dubliner Issey Miyake, en av 15 valper i Kennel Dubliners parfymekull :) En trygg, sosial tispevalp som fortsatt ikke klarer å kjøre bil uten å bli bilsyk i en alder av nesten 8 mnd. Ei matglad hundejente med god læreevne og som har stjelt ting sida ho kom hit, men det hjelper seg nå da :) Jeg og Issey har gått to kurs i høst hos School4dog, og et til vil vi gå på nå etter nytt år!

Samme dag som vi henta Issey klarte Kasper å brekke et bein i bakbeinet sitt. Det medførte nesten 3 mnd i gips, og det endte nesten med at Kasper ikke skulle fått vært med oss lenger. Det sleit fryktelig på Kasper å miste det han elsker mest, nemlig å løpe rundt i skog og mark på lange turer. En mer deprimert, sliten hund håper jeg at jeg aldri mer møter. Men når gipsen endelig kom av, så fikk vi sakte tilbake den glade, løpsgale hunden vår. Alderen er der og han er full av "fettsvulster" over hele kroppen, kuler vi har undersøkt og de er ikke farlige, men i avtale med veterinær så fjerner vi ingen pga at det hele tiden kommer nye og jeg ønsker ikke at han skal være konstant under rehabilitering. Det gode med Kasper er at jeg vet han vil si i fra på en tydelig måte når nok er nok og tida har kommet. Han er snart 11 år og da vet en aldri når den kommer, men vi er heldige som fikk han frisk igjen etter beinbruddet.

Det har som vanlig blitt mange turer i skog og mark. Det er det vi alle liker aller best. Men alle har fått en del spor, fortrinnsvis blodspor. Vi har trent agility og lydighet. Elsa er den mest ivrige agilityhunden, men også Ronja har fått et kurs i agility i løpet av året. Vi har trent både hjemme og andre steder.
Vi har lagt lydigheten som konkurranse på hylla for Mike, og han blir omskolert til blodsporhund og vi har forsøkt oss på litt mer gjeting, men han er litt for glad i å ruse inn i sauen og leike krokodille. Elsa har også forsøkt litt, men blir stokk døv, men skjermer fint da og holder fin, rolig avstand til sauen. Vi må forsøke å få mer til av dette i 2012. Ihvertfall Elsa skal få et gjeterhundkurs i løpet av året.