LItt annerledes blogginnlegg...

De siste 6 dagene har vært underlige her i Norge og det å skryte av bikkjer og hva vi har gjort virker så triviellt, men allikevel så tenker jeg at det er viktig å komme inn i det normale igjen for glemme kan vi jo aldri.

Vi var på biltur forrige fredag med alle bikkjene. Jada biltur med bilen full av bikkjer i et fryktelig regnvær. Vi hadde det flott vi på tur med et par lenger turer og små lufteturer. Jeg husker enda hvor vi var i det vi hørte på radioen at det hadde vært bombe i Oslo. Det var i Osen  i Setesdal og akkurat ved en campingplass der det ble arrangert countryfestival! Den automatiske tanken var jo det terrorangrepet som har vært vente - ekstreme islamister. Men i det vi kjørte forbi Hallbjønnsekken så kom neste beskjed på radioen at AUF leiren på Utøya var under skyting. Da kom det nesten i kor fra oss to i bilen at dette er en gærning og han er nok norsk...Vel hjemme igjen fikk vi opplyst at gjerningsmannen var etnisk norsk...Lørdags morgen kommer jeg aldri til å glemme for vi slår på tv klokken 8 og der står det en tårevåt Stoltenberg og opplyser om at over 80 er drept på Utøya (heldigvis har tallet blitt noe nedjustert), men jeg reagerte sterkt. Veldig sterkt og mye sterkere enn jeg hadde trodd jeg ville gjøre i en slik situasjon hvor jeg langt fra er direkte berørt.

Jeg har gått kvalm i flere dager, nå begynner det å gi seg og det er stoltheten av hvordan den norske befolkning har reagert med kjærlighet og ikke med hat¨! Dette er det som har fått bort kvalmen min. Men forstå kan man nok aldri gjøre...at en mann kan ha en slikt fremmedfrykt at han dreper helt uskyldige unge mennesker fordi han ser de om kommende innvandringsvennlige...Vi eier ikke jorden, vi eier ikke Norge - men vi er så heldige at vi disponerer denne delen av planeten jorden. Det gleder meg å se hvor flott alle deler av den norske befolkning tar avstand til handlingene og står sammen og måtte dette vare.

 Det som har gitt meg noen gode stunder der jeg har koblet ut alt dette triste er tida med bikkjene. Gode turer, gode treningsøkt og lek har vi hatt mye av i hele sommer igrunn. Men de stundene ble ekstra gode nå den siste uka.

 Forrige tirsdag var jeg og tok bilde av foten til Kasper - nedslående nyheter av å det ikke gikk an å se at det hadde grodd i det hele tatt. Men bruddet ligger stabilt så det må jo gro snart. Nå har det gått litt over 4 uker siden han gipsa foten og Kasper har gått gjennom en periode der han nesten ble depressiv. Han har alltid levd et aktivt liv og det å plutselig skulle være i ro ble nok hardt for han. Vi har fått bedra det med å ta han med i bilen og lufta han på forskjellige plasser når han skal ut på do. Vi skal jo ikke gå langt med han, men med å bytte steder har vi fått opp humøret hans igjen...

 Vi er jo selvsagt rundt og sosialiserer, vi har jo valp. Det har vært mye elendig vær og det er jo flott for da er det ikke varmt å sitte i bilen. Det betyr at de andre også har fått vært med og sosialisert seg. Issey er bare herlig. Hun er tøff, sosial, kosete og glad. Nesten litt for glad for ho vil hilse på alle :)

 I dag har ho fått de siste vaksinene sine, så nå er ho ordentlig klar for sosialisering, men vi har valgt å ta sjansen for å få brukt disse viktige sosialiseringsukene før ho blir 14 uker og det stenger litt. Vi har hilst på det meste nå tror jeg...Vi trener også en del, men blir mest innkalling (kommer som et skudd), leik - jobber vi hardt med å få til), og litt enkle øvelser.